17.mars Livet er nå

Siste dagen på eventyret mitt startet som et eventyr. Jeg slo opp teltduken og ble blendet av sola som lyste rett imot oss og ble minnet  på hvor vakkert det er på denne jord  til tross for alt som skjer rundt oss.



Etter frokost og nedpakking av teltet tok vi tak på turens siste etappe. Vi skulle delvis ned fra høyfjellet og holde kanten av Blefjell før det for alvor bar ned til målet på Sagabu. Men i min iver etter å komme av sted var jeg litt ukonsentrert og surret litt rundt før jeg til slutt fant løypa. Det var en herlig følelse å kjenne skia gli over snøen til tross for at kroppen nå hadde blitt litt sliten.


Etter hvert som jeg kom  lavere i terrenget dukket det opp en tid bekkeleie og bratte lier. Og enda en gang måtte jeg å lure på løypeleggerens kompetanse eller intensjoner, alt etter som. Løypa var lagt langs en bratt li der det absolutt ikke var ideelt å passere med tung pulk. Jeg spente derfor av meg pulken og tråkket bortover for nå lage et spor pulken kunne ligge i for å unngå den sklei ned fjellsiden og dro meg etter. Etter et par ganger frem og tilbake var jeg fornøyd og spente på meg pulken. Da jeg  nesten var over kjente jeg at pulken begynte å skli. Jeg satte opp farta og rakk akkurat å komme til den andre siden før pulken sklei så langt ned at jeg ble dratt over ende. Heldigvis stoppet den i et tre.


Etter en del kaving i den dype snøen kom jeg meg på beina og fikk av pulken, dratt den på rett kjøl og spent den på igjen. Ikke veldig dramatisk men ganske slitsomt.
Turen fortsatte i fint terreng til en seter. Herfra kom vi inn på skiløypa som  jo ikke hadde vært preppa på noen dager, men det var likevel behagelig med fast underlag.



Etter halvgått etappe begynte stigningen opp mot Vassholet. Med litt lite næring i kroppen (det frista ikke med enda en omgang nudler til lunsj) føltes de to kilometerne i motbakke som uendelige. Men med sola i ansiktet og vinden som trofast følge, så gikk det denne gangen også. Vel oppe på toppen var lykken stor for både Frøya og jeg. Jeg viste at herfra var det 4km igjen, i mer eller mindre nedoverbakke, og det virket som Frøya kjente seg igjen  for hun begynte å løpe frem og tilbake og ville leke.


 Det var noen utrolig digge 4 kilometer i et vakkert velkjent terreng. Planen var egentlig at velkomstkomiteen skulle bestå av min mor og bonusfar Erik, i tillegg til Bjørn Erik og Njord men ettersom grensene er stengt  både her og der, var ikke det mulig. Men de var nesten der. For da jeg kom ned haugen bak Sagabu sto Bjørn Erik klar med telefonen og der satt mamma og Erik i livestreaming med flagg og hilste meg velkommen i mål ❤


Njord løp rundt meg og bjeffet: velkommen, men hvor har du vært? Vel fremme i mål ble pulken og skia spent av og bordet dekket med ferske råvarer. Med mat i magen og en dusj sitter jeg nå med beina på bordet og et tilfreds smil rundt munnen.

Fortiden er minner, fremtiden er drømmer, mens nåtiden er livet. Og iblant er det godt med  timeout fra hverdagen som raser avgårde, der jeg kan finne mitt stille fjell.

Kommentarer

  1. 😉 sådan!!! Spændingsfyldt afslutning på denne beretning om eventyr i og på fjeldet. Det har været fascinerende læsning! Tak, søde Majken og tapre Frøya. På gensyn 🌞

    SvarSlett
  2. Kære Majken.
    Tusind tak for en dejlig tur. Det er (næsten) som selv at have været med. Du er en sej kvinde.
    Klem

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

6.mars drømmedag og bursdag

Fjellene kaller, det er tid for ny Saga-tur!

5.mars - avmarsj