9.mars uendelige hvite vidder

Etter en komfortabel morgen på Rauhelleren kom Frøya og jeg oss av gårde i 9-tiden. Det var noe vind og delvis skyet. Og en vakker regnbue vinket oss av gårde på dagens etappe.

Landskapet foran oss var relativt flat og fjellheimens hvite vidder føltes uendelige.


 På grunn av mye snø og vanskelige forhold for villreinen er det fortsatt ikke kvistet mellom Rauhelleren og imingfjell. Det betydde kart og kompass på dagens og neste etappe. Å navigere selv er noe annet enn å gå på kvist. Oppmerksomheten min er stort sett rettet mot å lese terrenget, kartet og ta rutevalg. De eneste andre tankene handler stort sett om pauser, mat og Frøyas ve og vel. Befriende enkelt og godt for topplokket. Det blir fler pauser for å holde rett kurs og mer tid til å se og oppleve naturen. På en dag som denne der skydekket etter hvert sprakk opp og sola skinte over vidda, var det bare en drøm.



 På vei opp mot etappens toppunkt på 1300moh stoppet vi for å spise litt og publisere blogginnlegg. Det er sparsommelig med dekning i området vi befinner oss i, både på mobil og nett. Derfor måtte det ofres et par kalde fingre mens jeg lastet opp bilder og blogg i et glimt av dekning på 1230moh. Etter pausen beveget vi oss opp rundt toppen og derfra var terrenget om enn enda mer åpent og skia gikk lett.


Med drøyt 5km igjen til Mårbu begynte Frøya for alvor å bli sliten. Hun sank 5-10cm nedi snøen mange plasser. Mulig jeg også var litt sliten selv. Mange pauser ble det i hvert fall, men med sola som fortsatt skinte på oss var ettermiddagen helt utrolig vakker. Jeg hadde fått beskjed hjemmefra om at været skulle bli dårlig med snø og kraftig vind fra sørøst i morgen. Vi hadde derfor kurs mot Mårbu DNT hytte og skulle telte nærme den i fall været ble skikkelig ille. Klokken ble fem før vi var fremme. Inne i hytta satt en gjeng tyske og sveitsere som tilbød meg varmt vann og en kjeks. For en velkomst. Enkle ting blir store gleder på tur. Så etter teltet var satt opp, Frøya lagt i senga gikk turen til hytta for å hente vann.


Vi slo av en prat om vær og ruter. De skulle videre til Rauhelleren tirsdag mens jeg selv må ta en hviledag i teltet ettersom snø og 13m/s motvind på ukvistet løype hverken frister eller føles spesielt trygt. Vel på vei til teltet skinte den vakreste fullmånen på meg. Jeg sovnet med et tilfreds smil på leppene, og drømte om uendelige hvite vidder. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

17.mars Livet er nå

6.mars drømmedag og bursdag

Fjellene kaller, det er tid for ny Saga-tur!