16.mars Fra granskog til høyfjell

-

Det var relativt pent vær da vi dro fra Øvre Fjellstul straks før klokken ni. Løypa skulle ifølge kartet først gå i skogsterreng og senere på dagen mye stigning opp på høyfjellet. Jeg trasket avgårde og møtte ganske snart de første bratte kneikene i den tette granskogen.

Etter å basket meg opp to stykker med pulken i et terreng der det knapt var plass for fiskebein innså jeg at jeg måtte skifte til langfeller. Jeg hadde optimistisk nok startet dagen med kortfeller.

Da det var gjort fortsatte jeg løypa gjennom skogen som svingte seg fra side til side i slalom mellom grantrær og bekker samt opp og ned små og store kneiker og bakker. Med temperatur rundt nullpunktet og stort sett ikke vind (!), ble jeg fort varm og måtte stoppe ofte for å drikke. Terrenget gjorde turen ganske så strabasiøs men langt ifra Så tung som det kunne ha vært. Det hadde nemlig fryst på i løpet av natta så underlaget bar både meg og pulken sånn noenlunde. Skogen  var lun og det kryllet av spor etter dyreliv; hare, rype og røyskatt. Etterhvert gikk løypa over en ås og bratt ned på andre siden. Her måtte jeg kjøre slalom  mellom grantrærne, og for ikke å bli dyttet over ende spente jeg av meg pulken og hadde den foran meg.


I lunsjtider fant vi en gammel seter der det var både le og nesten sol. Herfra skulle vi klatre mange høydemeter så det var bare om å få i seg energi og væske. Og klatring skulle det bli. Løypa slyngte seg opp gjennom dyp snø i granskogen. Og jeg tror ikke de som har lagt ruta har gått med pulk. Det var til tider svært bratt og ikke plass mellom trærne til å lage svinger oppover. Jeg priste meg lykkelig over langfellene, uten dem hadde jeg ikke kommet meg opp. Og når jeg trodde løypa ikke kunne bli mer tøff så jeg at sporet gikk rett til værs i noe som minnet om Monsterbakken.


Akkurat der var heldigvis færre trær, noe som tillot meg å gå litt på tvers, men med 30grades helning og dyp snø hadde jeg vanskelig for å holde igjen pulken i bratta når jeg skulle svinge. Men på et vis så kom jeg opp. Jeg lurer veldig på hva han/hun som har lagt dagens løype har fått i drikkevannet sitt. Vel oppe var dog belønningen stor. Jeg var på høyfjellet og det var et utrolig vakkert landskap.



Mens jeg gikk der og filosoferte tenkte jeg at dagens etappe hadde mange likheter med livet. Av og til så man kort og  man viste ikke hva som var rundt neste sving. Av og til så man langt og kunne se hvor man skulle. Av og til gikk skia lett og av og til litt tyngre. Gikk Jeg for fort mistet jeg orken og da var det bare å ta en stopp og få ned pulsen før jeg startet på nytt. Noen av bakkerne virket uoverkommelige men med små steg, riktig utstyr og det å aldri gi opp så gikk det fremover. Akkurat som livet.


Oppe på høyfjellet passerte vi DNT hytta Eriksbu og fortsatte over et par mindre vann. Her lette jeg etter en plass der vi kunne telte for natta i noenlunde le for den kraftige vinden som var er meldt fra sørvest. Jeg fant en snøskavl på baksiden av en liten ås og gravde en dyp grop til teltet.



Frøya krøp inn først og sovnet momentant. Jeg nøt kvelden med å spise opp alt av godteri og lytte til lydbok i en lun sovepose. Når natta nærmet seg fulgte vinden med og det blir spennende og se hvor mange timers søvn det blir med den blafrende teltduken over hodet.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

17.mars Livet er nå

-
Bilde
Siste dagen på eventyret mitt startet som et eventyr. Jeg slo opp teltduken og ble blendet av sola som lyste rett imot oss og ble minnet  på hvor vakkert det er på denne jord  til tross for alt som skjer rundt oss. Etter frokost og nedpakking av teltet tok vi tak på turens siste etappe. Vi skulle delvis ned fra høyfjellet og holde kanten av Blefjell før det for alvor bar ned til målet på Sagabu. Men i min iver etter å komme av sted var jeg litt ukonsentrert og surret litt rundt før jeg til slutt fant løypa. Det var en herlig følelse å kjenne skia gli over snøen til tross for at kroppen nå hadde blitt litt sliten. Etter hvert som jeg kom  lavere i terrenget dukket det opp en tid bekkeleie og bratte lier. Og enda en gang måtte jeg å lure på løypeleggerens kompetanse eller intensjoner, alt etter som. Løypa var lagt langs en bratt li der det absolutt ikke var ideelt å passere med tung pulk. Jeg spente derfor av meg pulken og tråkket bortover for nå lage et spor pulken kunne l
Les mer

Ut på tur

-
Bilde
Våknet tidlig og var veldig klar for tur. Etter avskjed på Oslo S fant Frøya fort roen på toget på tross av dette var hennes første togtur og vi hadde selskap av to andre hunder i kupeen. Vel fremme på Hjerkinn så ikke bare stasjonen  ut som, men også kjentes ut som en skøytebane. Med hjelp fra en hjelpsom tog konduktør og to gutter som også skulle med ski og pulk inn i Rondane gikk fint å få lempet av pulk og ski, uten fall på isen. Guttene var overasket over lite snø, men etter en del tidligere turer i Hjerkinn-området vet jeg at det ikke er uvanlig. Det bruker være bedre forhold inn over i Rondane. Satellittsenderen ble slått på og turen fra Hjerkinn stasjon til Hageseter var i gang. Jeg valgte å gå den omkring 4 km lange turen langs sommerløypen, ettersom vinterløypen enda ikke er merket og det så ut som det var greit med snø langs stien. Det var det også, men snøen var tung og våt.  Etter liten tur utenfor løypa fikk jeg erfart at det var relativt tungt å dra 35 kg p
Les mer

5.mars – ikke helt som planlagt

-
Bilde
Jeg var trøtt når vekkerklokken ringte kl syv. Ute snødde det. Det var meldt sol hele dagen og turen skulle ikke være altfor lang, så da var det bare å ta en rolig morgen. Da klokken var halv ti var frokosten spist, pulken pakket og hytta vasket. Vi dro av gårde mot Djusplia. Den første timen var det helt nydelig, sola skinte fra en klarblå himmel, det var 10 kuldegrader og snøen glitret i sola. Men så begynte det å sky over, og himmelen ble dekket av et gråhvit teppe. Etter ca 3 kilometer skulle det gå en staurløype som skulle gå oppe langs fjellet. Alternativt kunne man fortsette å følge skiløypen som ville gå nede i dalen og gjennom et område med en del hytter og setre. Ettersom dette var siste muligheten for fjelltur valgte jeg fjell-løypen. Problemet var bare at jeg fant ikke staurene. Så vi fortsatte på skiløypa gjennom skogen. Etter 7 kilometer kom vi til Gopollen, der det var mulig å komme seg inn på staur-løypen igjen. Vi tok derfor av mot øst og gikk en snau kil
Les mer